hverdagslykke

mandag 7. august 2017

On my way



Det er ikke ofte jeg skriver noe om livet etter kreftsykdommen, men idag tenkte jeg å skrive litt om hvordan jeg betrakter livet nå, og litt om min vei fra kreftsyk til 'kreftfrisk' gjennom de siste to-og-ethalvt åra. 

Jeg våknet en dag i mars 2015, i en ren, hvit seng på Rikshospitalet og min verden, slik jeg var vant til å se den var snudd på hodet. 
Opp var ikke lenger opp og ned var ikke ned. Jeg var i fritt fall og visste ikke hvordan jeg skulle navigere. 
Men, i et land der vi er velsignet med å stort sett bli tatt vare på når vi blir alvorlig syke, ble jeg loset gjennom operasjon, cellegiftkurer, trening, forskningsprosjekter, hard medisinering av bivirkningenes bivirkninger, strålebehandlinger og medisinsk veiledning .... og til slutt sto jeg på gata med et lass med medisiner i veska, tre hårstrå på hodet og beskjed om at NÅ VAR JEG FRISK!! 
Fryd og glede! Kreften var borte! (Forhåpentligvis)  


.... jeg hadde bokstavlig talt aldri følt meg værre. 
Nå skulle jeg jo feire, være glad, takknemlig. Tenk at jeg var så heldig at jeg hadde fått bli kreftfri. 
Ja! Jeg var og ER utrolig glad og takknemlig for at jeg har blitt kreftfri! Ja! Jeg er utrolig takknemlig for all medisinsk hjelp og alt helsevesenet har stilt opp med. Jeg er utrolig takknemlig for alle de vakre, hjelpsomme, snille, omtenksomme, hjelpende menneskene jeg har møtt på min vei. Uten dette hadde jeg sannsynligvis ikke levd idag. 

Men, der jeg sto på gata, friskmeldt og med veska full av medisiner følte jeg meg så langt fra frisk. Kroppen var brutt ned av en voldsom og tøff behandling, og det jeg hadde fått i "friskmeldingsgave" var en haug med medisiner!  Medisiner til å fortsette nedbrytingen av kroppen  i 10 ÅR framover i tid. Medisiner som ga meg så store smerter i ledd og muskler at jeg ikke kunne sove om natta. Medisiner som fikk leddene mine til å føles som jeg hadde reumatisme, med store smerter.  Medisiner som gir økt risiko for livmorhals-kreft! Medisiner som gjorde meg så trøtt og utmattet at jeg ikke kunne mestre de minste daglige gjøremål, som ga meg så sterk medisin-fatigue at jeg ikke kunne fungere i hverdagen. Alt dette etter en endt behandling som hadde brutt ned kroppen til bare en 'skygge'  av seg selv, på tross av kraftig vektøkning. Så der sto jeg da, 15 kilo tyngre, med bly i hver muskelfibrer, blodtrykk høyere enn skyene, med tinnitus hylende i ørene, verkende ledd og brainfog som omtrent ikke tillot meg å huske adressen min. Og jeg var glad - men frisk?? 
Så det var slik livet som frisk var. Eller? 
Dette kunne virkelig ikke være mulig? Det måtte jo bli bedre!! 


To år etter kreft-operasjonen  var jeg inne på min toårs-kontroll. Jeg kom inn til en lege, også denne gangen en jeg aldri hadde sett før, og fikk beskjed om at jeg stadig var frisk. Hurra!! Det er alltid stor spenning før beskjeden kommer og uendelig glede når beskjeden er gitt!!
Legen lurte på hvordan det gikk med meg. Og som et lyn slo ned i meg bestemte jeg meg for å gjøre noe som er helt uvanlig for meg. Jeg sa IKKE at det gikk fint. Jeg sa til henne akkurat hvordan jeg hadde det. 
Jeg sa: musklene og leddene verker, jeg sover ikke om natta, jeg har store smerter, jeg har en tinnitus som hyler i hodet hvert sekund, jeg er alvorlig plaget av fatigue, utmattelse, jeg orker ikke å gjøre daglige oppgaver, fungerer ikke i hverdagen og orker ikke å møte venner og gjøre hyggelige ting, jeg kan ikke ha et daglig arbeid  og jeg har store overgangsplager på grunn av medisinen. Jeg har rett og slett ikke noe særlig til liv. Men, jeg smiler for det. Jeg er jo i live. 

Legen så litt forskrekket ut. Så utbrøt hun: 
Nå har det gått to år, og du er fri fra kreft .... du skal fungere som normalt nå. 
VIL DU ILKE BLI FRISK? 

??????????? 

Hva???? 

Trodde hun virkelig at noen har LYST til å ha det sånn som jeg forklarte henne at jeg hadde det?? Trodde hun jeg bare fant på noe å klage over? Trodde hun jeg hadde LYST til å være syk? 
Det er INGEN som har LYST til å ikke orke å være sammen med familien sin, vennene sine og de man er glad i. Det er ingen som har LYST til å ikke fungere i hverdagen sin. Det er ingen som har LYST til å ha så store smerter at de ikke får sove om natta eller har så vondt at de bare kan bevege seg fra senga til sofaen i løpet av en dag. Det er ingen som har LYST til å være en belastning eller hemsko for de menneskene man er mest glad i.  

Men der satt hun, på sin høye hest, med legefrakk og reseptblokk og påsto hardnakket at jeg var frisk, samtidig som hun skrev ut resept på medisin som ikke bare gjorde meg syk, men som faktisk tok fra meg gleden over det livet jeg hadde fått i gave. 

SLUTT! 

Det var de ordene jeg hørte inni mitt hode. 
Der og da var det ikke vanskelig å tenke: nå er det slutt! Jeg nekter å høre at jeg er frisk for så å få resept på medisin som gjør meg så syk at jeg ikke har noen livskvalitet. 

Jeg gikk hjem. 

Vel hjemme tenkte jeg lenge og vel. 
Jeg funderte og grublet. 
Og til slutt følte jeg at tiden var inne for å høre med de jeg er glad i. Familien min. 

Jeg sa det som det var. 
Jeg er frisk fra kreft. 
Jeg er syk av medisin. 
Hva skal jeg gjøre? Økt sjanse for å få tilbake brystkreft dersom jeg slutter med medisin eller økt sjanse for livmorhalskreft, samt alle bivirkninger ved å ta medisin? 
Svaret jeg fikk var enkelt: 
' det er ikke et valg mellom pest eller kolera, det er et valg mellom å ha et liv med livskvalitet eller ikke.' 
For meg var valget enkelt. 
Jeg ville ha et liv. 
Sjansen for å få kreft er der uansett. Sjansen for å kunne leve med litt større kvalitet, litt mer energi og overskudd, litt mindre smerter den måtte jeg ta. Det var mitt valg. 

Nå må ingen tro at det har vært to år nede i et mørkt hull - nei, jeg har vært heldig! Jeg har verdens vakreste, mest tålmodige, beste mennesker rundt meg. De har fylt livet mitt med glede, fine øyeblikk og latter. 
Jeg smiler lett, jeg er positiv og finner alltid noe jeg kan glede meg over. Livet fra 2015 til 2017 har vært fylt med gode ting, heldigvis! Det betyr ikke at det ikke har vært tungt, vondt, vanskelig og svart også, og det ville jeg snu på nå. 



Enda et halvt år har gått. 
Livet går framover. 
Jeg føler meg gladere, friskere, har mer energi, mindre smerter. Det går ikke fort, men det går i riktig retning. 
Jeg er ikke som før - det vil jeg aldri bli, men jeg gleder meg over hver dag! 

For å kunne ta avgjørelsen om å slutte med medisin har jeg måttet gjøre noen valg. 
Jeg er nødt til å bygge opp kroppen min på riktig måte, støtte immunsystemet, få god næring, vitaminer, antioksidanter for å beskytte cellene, mineraler og sporstoffer. 
Jeg må spise mat jeg tror er bra for meg og kroppen. Unngå giftstoffer, genmanipulerte matvarer og kjemikalier
Jeg har måttet gå igjennom og rydde bort alle hormon-etterlignere, kjemikalier, giftstoffer og kreftfremkallende stoffer  i hverdagen. Jeg har måttet kvitte meg med lettvinte løsninger og hverdagsprodukter som inneholder stoffer som øker sjansen for å få kreften tilbake. 
Å rydde vekk hormonetterlignere, kjemiske tilsetningsstoffer, giftstoffer, allergiframkallere og uheldige kjemikalier er ikke gjort over natta. Det er en lang vei å gå. Kanskje jeg vil angre på veien. Kanskje jeg vil ombestemme meg og tenke at den vanlige, konvensjonelle måten er enklere og bedre ..... men så langt føler jeg at mitt valg er riktig for meg. 
Mange, mange andre ville ikke gjort som meg. Mange har stor glede, og lite bivirkninger av sin kreftmedisin. For mange er medisinen livsviktig. For mange er medisinen nødvendig for at de skal ha et liv. Det er med stor respekt og takknemlighet jeg har fått livet tilbake i gave ved hjelp av skolemedisin. Tusen takk! Men Nå har jeg valgt å gå resten av veien alene. Rydde vei bokstavlig talt. 
Så, hvis du lurer på hva jeg driver med .... 
Jeg rydder vei gjennom en jungel av kreftframkallende stoffer, hormonetterlignere og giftstoffer i alt fra tannkrem, hudpleie, shampo, såpe, vaskemidler, matvarer, drikkevarer, klær ..... Jeg bytter ut med rent, økologisk, hjemmelagd.  
Jeg leser pakningsvedlegg og innholdsfortegnelser, jeg googler latinske og uforståelige ord og forkortelser, jeg lager egen mat, drikke og egne såper, deo, vaskemidler og alternative kremer til huden. 
Med på veien har jeg mine eteriske oljer. For meg er de livsviktige. Livsviktige i den forstand at de gir meg et alternativ, et alternativ til medisin, gen-mutanter, hormonforstyrrende stoffer, giftstoffer og et liv med smerter, kronisk fatigue og et liv som ikke er et liv for meg. 
Så hvis du lurer, eller syns at jeg er rar som driver med disse eteriske oljene, merkelig helsekost, kombuchate, Ningxia red juice, naturlig tannkrem, spirer og alle de andre 'naturgreiene'. Svaret er enkelt. De har gitt meg livet tilbake. Nå er jeg på vei, ett skritt av gangen. Jeg kan endelig finne krefter til å glede meg over familie, venner, ting jeg elsker å drive med.... jeg kan glede meg over at jeg har fått hver dag i gave. Jeg er kreftfri, jeg er frisk og tåka har lettet ..... nå kan jeg se stien som svinger seg foran meg. Det er min vei. Jeg gleder meg til å ta fatt og gå ett skritt av gangen sammen med de som betyr mest for meg, de jeg er glad i.  


4 kommentarer:

  1. En stor og god klem til deg! Du er sterk og du er heldig som har så mange gode mennesker rundt deg i denne prosessen.
    Vet du.... jeg synes den behandlingen du fikk av den legen var helt "på rævvvva" og hører ingen plass hjemme!!
    Og så synes jeg at det bør settes mer fokus på det "å blir frisk etter å ha blitt frisk", uten at jeg vet for mye om akkurat dette, men det høres ut som det "mangler " et eller annet i helsevesenet.
    Ønsker deg lykke til med fremtiden og en "giftfri" hverdag. Imponerende hva du får til!

    Klem
    Marianne

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for gode ord Marianne. 😊

      Slett
  2. kjære Gudrun. Du er den sterkeste og vakreste. Det gjenspeiles i teksten din. Vi er mange som setter pris på deg! Klem fra Le Hang

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk min kjæreste venn. ❤️

      Slett